Norske Electrocompaniet har alltid – helt siden starten i 1972 – vært en seriøs hi-fi-produsent, med det mål for øyet å bringe den beste lyden hjem til folk. Merket er norsk inntil hjerteroten, med tidløs design preget av skandinavisk minimalisme. Dette er også noe som er forstått ute i det store utland, som er Electrocompaniets viktigste marked. Bare en liten brøkdel av produksjonen går til hjemlandet, mens den store verden svelger unna resten.

Det finnes noen få andre hi-fi-produsenter fra Norge, men nesten ingen av dem både utvikler og produserer i hjemlandet. Det gjør derimot Electrocompaniet. Dette er viktig for dem, for å slå seg på brystet som en ekte norsk viking tvers igjennom, noe som altså har stor appell internasjonalt. Man skulle tro det var en umulighet å holde konkurransedyktige priser når hver eneste fabrikkarbeider koster fem til åtte ganger mer enn i Kina. Spesielt når de nå vil slå seg stort ut internasjonalt med multiromsproduktene i den lekre EC Living-serien. Men Electrocompaniet har et sterkt kort på hånden. Nemlig tilgang til en av de mest sofistikerte fabrikkene i hele hi-fi-bransjen!

 I 2007 kom en ny eier inn. Westcontrol, som selskapet heter, holder til på Tau utenfor Stavanger, og har ekspertise blant annet innen styrings- og kommunikasjonssystemer for alt fra konsumentprodukter til industriell bruk – som kommunikasjonssystemer i helikopter og fiskefarmprodukter. De produserer også robotere og ladere til elektriske biler, blant annet. Og alt gjøres in-house på Tau utenfor Stavanger.

Westcontrol har ekspertise blant annet innen styrings- og kommunikasjonssystemer for alt fra konsumentprodukter til industriell bruk – som kommunikasjonssystemer i helikopter og fiskefarmprodukter. De produserer også robotere og ladere til elektriske biler, blant annet. Og alt gjøres in-house på Tau utenfor Stavanger.

 Flere av ingeniørene fra gamle Electrocompaniet har blitt med videre, blant annet teknisk sjef Volker Hunger.

Vi har testet en rekke produkter fra Electrocompaniet opp igjennom årene, men av en eller annen grunn har vi aldri avlagt noe besøk hos fabrikken på Tau. Det måtte vi gjøre noe med, og undertegnede ble sendt ut for å få et innsyn i hvordan ting blir gjort.

Etter en båttur over fra Stavanger var det et imponerende syn som møtte meg. Det jeg hadde sett for meg var en noe beskjeden fabrikk, viste seg å være noe helt annet. Vi snakker store fasiliteter, med en temmelig gigantisk produksjonslinje hvor det meste foregår automatisk.

Det starter med produksjonen av innmaten. Transistorer, motstander og andre mikrokomponenter sitter på store ruller, som fôres inn i maskiner som så automatisk – og lynraskt – fester komponentene nøyaktig hvor de skal være på kretskortene. Kretskort flyr bortover samlebåndet, hvorpå det mottar nye komponenter hele tiden på ferden gjennom maskin etter maskin.

På enden av ferden seiler kretskortet over en “elv” av flytende loddetinn, som fester alle komponentene.

Med dette oppnås en veldig konsistent produksjon, En forsterkermodell du kjøper i år er garantert den samme som du kan kjøpe om to år. Det betyr at du kan stole på at du kan bygge ut ditt eksisterende anlegg eller skifte ut enkeltkomponenter, og fortsatt være sikker på at lyden er den samme du kjenner.

Det er en hel masse imponerende maskiner. Kunstig intelligens holder styr på om noen kort er feilprodusert, det finnes en røntgenmaskin som ser gjennom hele konstruksjonen og viser om det er noen feilloddinger, og det finnes til og med en maskin med en mikroskopisk “loddetinnfontene” som brukes til å lodde kretskort som har komponenter på begge sider (disse kan man nødvendigvis ikke kjøre over et hav av loddetinn på den ene siden).
Etterhvert som vi går videre i produksjonslinja begynner jeg å kjenne igjen produktene som lages. Halvveis sammenskrudde AW250R effektforsterkere står bortover på rekke og rad. Den nye subwooferen i EC Living-serien opptar en annen hylle. Alt lages her på fabrikken på Tau, fra kretskort til sammenskrudde produkter.

Og det stemmer nok, for på andre hi-fi-fabrikker jeg har vært på, i Kina så vel som Europa, har det vært mer manuelt arbeid, og ingen av dem har hatt den store produksjonslinjen til Westcontrol. Kanskje med unntak av Bowers & Wilkins’ høyttalerfabrikk i Brighton har jeg aldri vært på en hi-fi-fabrikk av dette kaliberet, med automasjon og store og superavanserte produksjonslinjer.

At nordmenn er så glade i alt som er produsert i Norge er noe som sitter dypt inn i folkesjela. Hvis man tenker etter, er det ikke så veldig rart. Det later nemlig til å bli stadig mindre av det, ikke minst på grunn av kostnader. Norske arbeidere er ekstremt dyre i drift. Ikke bare får de femdobbel lønn i forhold til i Kina, men arbeidsgiveravgift, pensjon og betalt sykefravær øker utgiften med ytterligere 30 prosent. Noe som gjør det enda mer imponerende for en hi-fi-produsent å operere på denne skalaen.

Fordi så mye foregår helautomatisk kan Electrocompaniet gjøre mer med færre ansatte. Det betyr at all produksjon kan foregå her i Norge, og betale norske arbeidere det de skal ha i lønn. Hver enkelt arbeider er mye dyrere enn hva man kommer unna med i Asia. Men fordi maskiner gjør mesteparten av jobben produserer Electrocompaniet totalt sett ikke noe dyrere her enn hva andre gjør. Det gjør også at veien fra idé til ferdig produkt er mye kortere.